OBERSTDORF 2005  

referat prøve-vm 2005

referat vm 2005

klare for avreise.....

fra jaktstarten, 20/2

Erindringer  fra VM troppens tur til

Oberstdorf   2005

Endelig var dagen her. Fredag 18. februar 2005. Nå skulle atter en gang den rutinerteVM troppen ut og ivareta nasjonale interesser. Spenningen og forventningene var igjen på bristepunktet de siste timene før avreise. Tradisjon tro var den nordligste halvkules` tidligste vorspiel i gang kl.04.59. Denne gangen var omtrent 30 mann samlet til egg, bacon og champagne i Beksømlokalet.

 

VM troppen 2005, besto av 49 mann. Det var 19 fra Saltnes Turn og Beksøm ( lisser inkludert ), 3 fra Saltnes Knivmakerlag, 3 fra Råde Tamreinlag, og æresmedlemmet fra Finland, parksjef i Fellman Park, Hannu Neuvonen. De øvrige var håndplukkede ”hangaraounds” som var kvalifisert for deltagelse via prøve VM på Ramsliejordet, hadde veteranstatus, eller rett og slett passet inn i troppen.

 

Bussturen nedover i Sverige var som for to år siden. Vi stoppet på samme rasteplassen og det ble servert en delikat lunch, igjen omhyggelig tilberedt av troppens eminente kokker. Bussen var også som for to år siden, men i år var den gul. En svær rusk av en dobbeltdekker med salong og dass nede og seter på toppen ( salongen ble atter en gang beslaglagt av beksømpresidenten og VM komiteen på et tidlig tidspunkt ). I tillegg hadde vi med en to tonns henger proppfull med utstyr, større enn forrige gang, slik at vi fikk plass til feltkjøkkenet.

 

I løpet av bussturen nedover ga president Terje, beksøm nr. 5, en del viktig informasjon om sømmelig opptreden og håndtering av media i leirområdet. Det ble også påpekt at det er viktig og passe på ”kameratene” sine, vise litt omsorg osv., i tilfellet noen skulle komme i skade for å feilberegne formkurven.

 

Lisse Hans, for øvrig påtroppende pensjonist, ble etter en høytidelig tale tildelt sitt etterlengtede beksøm nr. 28.

Tamrein Berger`n ble utnevnt til edruvakt, hvis primæroppgave var og sørge for at alle hadde tilgang på egnede forfriskninger. Han tok oppgaven alvorlig og sovnet selv etter 1 time.

 

Sponsormidler ble handlet inn straks vi ankom til Puttgarden. En håndplukket delegasjon ble sendt ut for å handle raskt og effektivt.

 

Kanskje for effektivt, for under opptelling før bussen gikk videre derfra, kunne Hans, nyutnevnt beksøm nr. 28, bekrefte at presidenten og alle andre var om bord. Dette stemte ikke! For etter 20 minutters kjøring fikk en eller annen en telefon fra presidenten. Han var fortsatt i Puttgarden og hadde høye ønsker om å være med videre mot Oberstdorf. Ønsket ble etterkommet, og bussen snudde.

 

Dette var en særdeles graverende feil av en nyutnevnt beksøm. Presidenten forlangte øyeblikkelig inndragning av beksøm nr. med påfølgende degradering til lisse i ett år. Minst.

Diverse spede forsøk på bortforklaringer ble fremlagt, men ikke trodd. Presidenten anmodet VM troppen om å være jury, og det ble en avstemning om ”dommen”. Hans fikk beholde sitt nyervervede beksøm nr., dog under sterk tvil.

 

Da vi ankom Oberstdorf var representanten for vår vertskapsnasjon ute og vimsa i arenaområdet, så vi måtte vente en stund før vi fikk anvist leirplass ( feil prioritering…vi først). Det lå allerede et par andre norske telt der, men det var plass nok.

Teltplasser ble tildelt, og de var bare minutter om og gjøre før teltene var reist og det var fyr på bålet.

Ved fikk vi mer enn nok av, rå og fin. Etter hvert kom det krakker og bord også, så leieren ble riktig så fin leir etter hvert.

De sanitære fasilitetene var kanskje ikke helt hva vi var blitt forespeilet på forhånd, prisen tatt i betraktning, men det var greit nok. Vi fikk i hvert fall ”dreti”. Det ble også litt mer hjemmekoselig på dassen når vi fikk hengt opp bilde av kongen og dronningen på veggen.

Det ryktes sågar at noen pussa tenner der også. Siste dagen.

Våre daglige innmarsjer til idrettsarenaene er en seanse uten sidestykke. Med beksømflagg, norske flagg, masse nasjonalfølelse, bjeller og trommer må alt annet vike plass.

Særdeles moro var det å erobre øl teltet etter at det ble norsk gull. Det innleide orkesteret måtte slutte å spille, for å la oss overta slik at vi kunne fremføre den vakre og verdenskjente VM sangen vår. Fornøyelig.

VM troppens eminente musikere skal ha all honnør for spilleglede og ikke minst utholdenhet. Bare de får øl og tobakk nok, virker det som de kan holde på i dagevis i strekk.

 

 Under en av langrennsøvelsene var vi etablert i snøhellingen over stadion. Her nøt vi storslagen natur og glüwein mens vi beundret de norske jentene i sporet (skisporet). Tamrein og edruvakt Berger`n var uhyre observant og årvåken, og fikk teften av Knut, beksøm nr.11, som prøvde og drikke ren cola. Edruvakta beslagla øyeblikkelig cola`n og tømte den nådeløst ut. Til skrekk og advarsel for andre som måtte tenke lignende tanker. Knut, beksøm nr.11, hadde skjult seg bak et svensk flagg når`n handla cola.

 

Et filmteam fra en eller annen europeisk TV kanal forespurte høflig og ydmykt vår Cecurity / edruvakt om lov til å filme troppen vår. Cecurity / edruvakt viste storsinn og lot de filme vederlagsfritt og uten forbehold om sensur.

Da en av knivmakerlagets medlemmer tok snarveien over jordet en sen nattetime kom han på kryssende kurs med en rev. Reven sto og været noen sekunder før den med et hyl forsvant i skogen med halen mellom beina. Dette ble tolket dit hen at det muligens var på tide med litt personlig hygiene.

 

hangaround ”Rull`n ut” hadde registrert at de av gutta som hadde horn eller gevir montert på ryggsekken, ble tilgodesett med en stor dose oppmerksomhet og beundring. Dette ga seg igjen utslag i gratis øl, snaps, klemmer og avfotografering. Dette ville han også teste ut. Sekken til Knut, beksøm nr. 11, ble beslaglagt og borte ble både ”Rull`n ut” og sekken. Lenge borte. Senere på natta ble ”Rull`n ut” og sekken observert mellom to ”Polizei” som holdt`n oppe i hvert sitt horn. Han hadde fått så mye ”flytende oppmerksomhet”, så han fikk ikke til å si….langlaufstadion…. Det var nemlig der han bodde. ”Der Polizei” visste følgelig ikke hvor de skulle gjøre av`n og overlevert`n gladelig til noen av de andre i VM troppen som tilfeldigvis dukka opp. Uten noen form for gebyr til og med.

Våre åpne dager i leieren var atter en gang en formidabel suksess. Her ble alle som torde og komme innom leieren tilbudt tradisjonsrik norsk mat og drikke. Etter at, Knut, beksøm nr.11, hadde beordret to lokale ”Polizei” til å dirigere folk inn i leieren varte det ikke lenge før det vrimlet folk rundt teltene og bålet vårt. Det var mye ros og skryt å få for det vi serverte. Alt gratis, til enkeltes store forundring. Det er kun velvilje fra våre sponsorer som gjør at vi kan øse av vår overflod på denne måten.

I denne sammenheng må det rettes en stor takk til våre kokker og deres medhjelpere. De var seg sitt ansvar bevisst og sørget for at maten ble tilberedt og servert på en hygienisk og meget delikat måte.

 

Saltnes Knivmakerlag var, etter innvilget søknad”, arrangør av hopprennet i K 4. Dette gikk av stabelen i sentrum av Oberstdorf. Vår vertskapsnasjon hadde laget en flott bakke til oss. Litt stor kanskje, bortimot K 8-10.

Rennet ble for øvrig ikke den helt store begivenheten. Dette skyldes at en haug unger med plastikk ski blandet seg inn, samt at det i pausen mellom første og andre omgang ble tilbudt gratis drikke til hopperne i boden ved siden av.

Rennledelsen brukte sin myndighet og avlyste 2. omgang. Premieutdelingen ble utsatte da dopingprøvene var noe grumsete.

En utvidet B-prøve viste at Jørgen, beksøm nr. 23,  hadde for lave verdier av kjemiske stoffer med sporbarhet til Krathebekken Linie, og måtte følgelig diskvalifiseres. Det var tilløp til skjellsord og tomme trusler da han ble forespeilet dopingresultatet, men han godtok det til slutt, som en den ekte beksøm og mann han er.

Under forberedelsene til K4 rennet var det en bod ved unnarennet som påkallet tamrein Berger`n interesse. Han åpnet resolutt døra og fikk se et rødt forheng i åpningen. ”Øyhh,…. gledeshus guttær” sa`n og strena inn. Det var en salgsbod for bensinfyrte håndvarmere han nå stod midt inne i. Berger`n bar ikke preg av og være overrasket på noen som helst måte, og tok umiddelbart kommandoen i bua.

 

Prisen ble med øyeblikkelig virkning satt ned med en euro, noe som økte salget betraktelig.

Han utviste også forretningsteft når han begynte og selge cognac`n til tamrein Holmen fra boden. Til og med Holmen kjøpte av sin egen cognac. Inntektene gikk uavkortet rett i bodkassa. Innehaverne sto utenfor i lovart, holdt for nesa, og bivånet det hele. De måtte nemlig rømme boden sin etter at Berger`n hadde  sluppet en dritt som det luktet ekstremt j…lig av.

Vi var på flere premieutdelinger og hyllet de norske utøverne. Det var mangt et tårevått øye når vi stod med lua i handa og hørte nasjonalsangen og så flagget vårt. De norske langrennsjentene kastet sjenerøst blomstene sine ut til publikum. Hans, beksøm nr. 28, fikk en blomsterkvast midt i trynet og tok denne i sikker forvaring. Havner etter hvert i lokalet.

Beksømkanonen ble flittig brukt. En salutt midt på natta resulterte i besøk av ”der Polizei”. Det kom 6-8 mann i bil og spredte seg ut i vifteform i leieren. Øverstkommanderende spurte: Haben sie ein pistol?

Knut, beksøm nr. 11, prøvde og bortforklare det beskjedne smellet med ”donnervetter”, men ble ikke trodd. Måtte innrømme at: ”Wir haben ein kanon”. Dette ble heller ikke trodd, så det måtte en demonstrasjon til. Skytter og tamrein Holmen tok ansvar og lasta en gang til å fyra av. Snøen drøsset av telta og 2. etasje på bussen ble helt ren. ”Der Polizei” lo og glisa og forlangte ”noch einmal, noch einmal”. Etter nok en salve var de fornøyd og forsvant fra leirområdet.

Kanonen er for øvrig skutt i filler og trenger en skikkelig overhaling før neste VM.

Tyske sykehus fikk også æren av å stifte bekjentskap med et par av VM toppens deltagere. Hangaraound Ørnulf hadde fått toppen på flaggpinnen i nesa og blødde je……lig. Ble fraktet i ambulanse med en av de andre gutta som følgesvenn ( følgesvennen fikk ikke lov til å sitte bak i ambulansen, måtte sitte ved siden av sjåføren, da det ble konstatert at han hadde overdrevet bruken av forfriskninger ).

På operasjonsbordet fikk pasienten kun ha på lua. Sykesøstera var dritsur, legen lo og var mest opptatt med å få tatt bilder av hangaround Ørnulf. Glemte nesten å behandle pasienten.

Også Per Arne, beksøm nr. 27 var uheldig. Han hadde stått for nærme bålet da han servert elggryte under den ”åpne dagen” i leieren. Feltsykehuset ved arenaen kunne konstatere at han hadde pådratt seg en 3. grads forbrenning på leggen. I grunnen rart at han ikke merket dette før han skulle legge seg for natta, etter å ha fullført den obligatoriske byrunden med innlagte øvelser??

Vadmelsbuksa var for øvrig like hel og fin, sier litt om kvaliteten.

 

Presidenten Terje, beksøm nr. 5, var framsynt og sørget for å komme i dialog med noen VM-VIP-japser på stadion nest siste dagen. Erfaringen tilsier at det er uhyre viktig å ha slike kontakter så vi er sikret et perfekt leirområde når vi igjen må ut å ivareta nasjonale interesser. Vi må jo ha dasser og ved og og……. ? Resten har vi jo selv!!

 

”Øvelse” troféjakt ble intensivert siste natten. En gruppe spesialtrente troféjegere frekventerte stadionområdet i nattens mulm og mørke ( les: flomlys ). Mulig det kan være en fordel å legge tørrfesken igjen i leieren før troféjakten starter neste gang. Dette for ikke å pirre tyske sjæfervakthundneser unødig. En troféjeger hadde også et spesialoppdrag i selve Oberstdorf. Det er bare kombinasjonen av ren flaks og snarrådighet, som gjorde at troféjegeren ble med hjem til moderlandet.

Resultatet av troféjakten kan besiktiges i beksømlokalet. Bra jobba.

 

Siste kvelden var det fyrverkeri. Hans, beksøm nr. 28, var pyroteknisk oppskytningsoversjefsekspert og det var et prektig skue over leieren vår. Så prektig at ”der Polizei” tok en tur i området nok en gang. Igjen takk til våre sponsorer. Og Hans da.

”Der Polizei” er for øvrig alle tiders karer og vi gir dem det beste skussmål, noe de for øvrig ga oss også. Skulle bare mangle.

 

Vi hadde også gleden av treffe igjen andre ”gamle VM –farere”. Vi fikk hilse på gjengen fra Sola, Slusemusene fra Ørje, og det var flere andre kjente VM-fjes. Indianeren inkludert.

 

Avskjedsseremonien var tradisjonell. Allsang av ”Ja vi elsker”, med lua i handa, skjelvene stemmer og tårevåte øyne rundt det norske flagget. Vårt oppdrag på tysk jord var fullført.

 

Bussturen hjemover ga tid for ettertanke og oppsummering, samt mental oppbygging for å komme tilbake til ”hverdagen”. Natta ble kortet ned ved å kjøre noen filmer.

 

Sjåførene var igjen suverene. De var velvilligheten selv. Både Pelle og Tommy gled fint inn i miljøet og var i høyeste grad en av oss. Denne gangen fikk de også anledning til å delta i større grad enn i Val Di Fiemme.

 

Det skal også nevnes at vi har fått mye berettiget skryt, av så vel landsmenn som utlendinger, for det vi har bidratt med under dette verdensmesterskapet. Vi blir rost opp i skyene, og invitert både hit og dit.

Egentlig kvalifiserer hver og en av oss til å få navn og bilde på en kommende norsk seddel. I hvert fall arrangementskomiteen.

 

Vi får takke hverandre for at vi igjen har gjennomført en skikkelig VM-tur. Alle bidro på sin måte og gjorde at det ble en suksess.

 

Lurær på åssen det er i Japan……………..?

  

Hilsen en veteran